Post 1 - Nybakken

Lasskjøreren var gjerne en småbruker som fikk ekstra fortjeneste ved å frakte varer for folk i distriktene. Mange steder fikk lasskjøringa et oppsving i andre halvdel av 1800-tallet. I Gudbrandsdalen hang det sammen med jernbanen og dampskipene fra tida rundt 1850, varene kom til Lillehammer og skulle fraktes videre derifra. Lasskjøreren hadde gjerne hest og kjerre eller vogn, om vinteren brukte han slede.

Fra Nord-Gudbrandsdalen kunne han bruke flere dager på reisen til Lillehammer, han overnattet da på såkalte ferdmannskviler. Dette var gjerne småbruk eller husmannsplasser ved kongsvegen (hovedvegen), der kona kunne tjene noen skilling på å spandere kaffe om morgenen. Overnattinga var gjerne gratis, men ga litt inntekt ved at ferdesmannen (den reisende) kjøpte kaffe.

Ellers hadde ferdesmannen med sin egen niste og fôr til hesten sin. Det ble gjerne liggende igjen litt fôr, som husmannskona kunne gi til sine egne dyr. Det samme med hestemøkka, den kunne hun blande med halm og agner og bruke som dyrefôr.

De ferdmannskvilene som hadde stall, slik at ferdesmannen kunne sette hesten i et varmt rom i vinterkulda, ble nok foretrukket, men ikke sjelden måtte hesten stå ute med et hestedekken over ryggen.

Ferdmannstrafikken falt bort da jernbanen og rutebilen tok over.

Man regner med at hesten ble tatt i bruk som husdyr i Norden rundt 1500 f.Kr. Den ble sannsynligvis brukt både som trekkdyr og ridedyr. Etter vikingtiden ble hesten en viktig del av krigføringen, og det var ikke før rundt 1800 at et avlsarbeid for jordbrukshester kom i gang. Da hadde hestene allerede bidratt i industrien en tid, og det er derfra vi får definisjonen på en hestekraft: basert på den teoretiske kapasiteten til en sterk arbeidshest, ca. 735 watt effekt.

Dersom man vil datere toppunktet for hestebruk, blir det langt senere enn mange tror. Økt industrialisering og urbanisering gikk hånd i hånd med økt behov for hester. I Storbritannia, som var verdens mest industrialiserte land på denne tiden, toppet ikke hestebruken seg på 1800-tallet, men på starten av 1900-tallet. Tog og skip fraktet varer over store avstander, men for frakt over kortere avstander ble hester stadig viktigere. Jernbaneselskapet LMS (London, Midland and Scottish Railway), var ett av samtidens mest fremtidsrettede. Det hadde i 1924 like mange hester som det hadde tog, omtrent 10 000 av hver. Motorvogner hadde selskapet bare 1000 eksemplarer av. Når det gjelder persontransport, er det mye som tyder på at hesten begynte å synge på siste verset omtrent på dette tidspunktet.

I Norge var antallet hester i landbruket på topp så sent som i 1947, med omtrent 240 000 hester. Samtidig var det under 10 000 traktorer. Først i 1964 gikk antallet traktorer forbi antallet hester.