Post 3 - Rodneyhallen

Av Cathrine Thorstensen, arkeolog ved Norsk vegmuseum

Veiarbeid ble lenge gjort med enkle håndredskaper, og trillebåren spilte en viktig rolle.

Nøyaktige beskrivelser av den «vanlige» trillebårtypen i vegvesenet finner vi i ulike kilder:

I «Meddelelser fra Vegdirektøren nr.30» fra 1919 skrevet av avdelingsingeniør Arne Korsbrekke, står det følgende:

 «Trillebaaren er – i den form den benyttes i veivæsenet – et utmerket redskap og saaledes som vor arbeidskraft ligger an, kan den vel neppe for tiden tænkes erstattet eller helt avløst av noget bedre; men trillebaaren har som alle andre redskaper sin begrænsning. Paa større transportlængder blir den uøkonomisk, idet den kræver for stor betjening i forhold til sin transportevne. At arbeideren under transporten maa bære endel av lasten er ogsaa en mangel, som ikke lar sig borteliminere. Trillebaarens væsentligste fordele bestaar i, at den er let at flytte fra anlæg til anlæg, let at læsse og let at tømme, og særlig ved smaa masser og korte transportlængder er dette avgjørende faktorer.»

Videre står det at det var vanligst med trillebårer av tre (det vil si kasse av furubord, tjærebredd og vel beslått med galvanisert båndjern) men at stadig flere fylker var gått over til understell av jern. Egen omtale av trillebårhjulet viser hvor viktig det var. Det eldste støpejernshjulet – også kalt «malmhjulet» – ble stadig oftere erstattet av støpestålhjulet grunnet lengre holdbarhet. Begge typer hadde fast aksel med koniske tapper.

I «Vegvesenets redskaper og maskiner 1941» av overingeniør Johannes Eggen, står det følgende om trillebåra:

«Tross den stadig økende bruk av skinnegang og traller har trillebåren sin store betydning og er fremdeles det mest utbredte transportredskap vegvesenet har. Så lenge det gjelder små masser og kort transport, er det intet som hittil har vært i stand til å konkurrere ut trillebåren. Hvert fylke hadde sin modell og sin konstruksjon. Det alminneligste er at både understell og kasse utføres av tre. Bjørk i armer og bein og gran og furu i kassen er det alminneligste. Til dels brukes det eik eller ask i armer og bein, og enkelte steder, f.eks. i Aust-Agder, utføres hele båra av eik og brukes vesentlig til steintransport. Kassen beslås gjerne med galvanisert eller svart båndjern og hjørnene med galvanisert jernplate… I enkelte strøk av landet brukes trillebåren omtrent utelukkende til transport av jord, andre steder vesentlig til stein. Dette influerer både på materialer, beslag og på størrelsen som kan variere fra 100 l til 140 l.»

 Også her er det egen omtale av trillebårhjulet, som fantes i ulike typer: hjul av støpejern med trelager eller støpejernslager, hjul av støpestål med støpejernslager og hjul av smijern som gikk rundt på akselen. Det mest utbredte var støpestålshjul med sylindriske tapper og lager av støpejern. Modellene med støpt hjul krevde som regel en særskilt transportbane, også kalt trilleskinner. På slutten av 1930-tallet ble det stadig mer vanlig med luftfylte gummihjul .