Dette er sommerutstillingen 2005, med billedkunstner Marit Arnekleiv.

Kvile består av en serie fotografier som dokumenterer lastebiler parkert i «gruva» på Tretten, tatt over et lengre tidsrom. Lastebiler med langtransport parkeres på dette lille tettstedet i helgene når sjåførene er hjemme. Fotografiene viser en stadig gjentatt situasjon, vegetasjonen rundt endrer seg, og bile nes frontruter speiler sine omgivelser. Den stedsspesifikke situasjonen i serien Kvile viser til noe som kommer utenfra, men også tilhører stedet. Men fotografienes lastebiler trer frem som en selvmotsigelse det er kun sporene av is eller skitt i karosse riets overflate som kan fortelle om at de har vært i bevegelse. Slik adresserer situasjonen begreper som stillstand og bevegelighet, isolasjon og tilgjengelighet. Lastebilene er vitner fra et globalt landskap. De binder vårt handelssamfunn sammen. De serie lle fotografiene viser de ellers usynlige mellomrommene, hvilestedene vi ikke ser, som stillestående sekvenser i det globaliserte, hurtiggående landskapet.

Lastebiler, langtransport kanskje med hele Europa som virkefelt, parkert i "gruva" på Tretten. En hvileplass gjennom hele året. Hen hva er i fokus - plassen, bilene, årstidene eller betrakteren? Hva uttrykker bilene, som er fotografert frontalt, men aldri i bildets sentrum? Hvordan oppleves dette utrykket for "hvile i vår tid"?

I det forrige århundre lærte vi at det var to måter å være redd på: frykt og angst. For det skremmende vi visste årsaken til, var det frykten som gjalt. For det skremmende som vi ikke forsto, gjaldt angsten. Et redskap for å kunne leve med angsten, var gjentakelsen og tilhørigheten. Disse fjernet ikke angsten men beviste at trygghet var mulig - på en måte. En hvile i rutiner, fokus åp noen kjente daglige, ukentlige eller årlige handlinger og hendelser i velkjente miljøer - som en motvekt mot det ukjente, truende og ødeleggende.

Nå endres miljøene - omgivelsene - raskere, samtidig som nettverkene blir større og tettere knyttet til virksomheter over hele kloden. Noe av denne endringen er ekstrem voldelig og truende, noe er ekstremt åpent og forlokkende - og det er den samme prosessen. Er det lenger et klart skille mellom frykt og angst? Har gjetakelsen noen legende funksjon eller er gjentagelsen skremmende? Må vi glemme det vi "kan" om å være redd og "lære" det på nytt?