Til Hestens dag ble utstillingen hesten laget. Den baserte seg på billedmateriell og et spiltauinteriør, samt noe transportmateriaell som karjol og en dilligens fra ruten Veblungsnes-Otta. 

Hesten som arbeidskamerat.

I årene 1850-1960 var hestekraft den viktigste energikilden i landbruket. Antall hester økte. Et høydepunkt ble nådd under og etter 2. verdenskrig. I denne tiden fikk hesten en ny og lengre arbeidsdag. Den tunge plogen erstattet arden. De nye hesteredskapene som sleprive, høyvogner, så- og slåmaskiner erstattet den menneskelige arbeidskraft og gjorde hesten nødvendig i alle onnene.

På begynnelsen av 1800-tallet var det få kjøreveger. Senere økte handelen og samkvemmet mellom folk. Lasshestene trengte slake stigninger for å forsere kneikene. Horisontalvegen eller chausseen som ble anlagt med minst mulig stigninger, var den ny vegtypen fra ca 1850. Man la nå heller vegen rundt en ås enn over. Snart ble hest og vogn et dagligdags syn på landevegen. I byene kunne en se elegante ekvipasjer, store bryggerigamper, og hestetrukne sporvogner.

På jernbane- og veganlegg ble hesten nyttet til stein og gruskjøring. Det var at vanlig mannskapet holdt hest og redskap selv. Derfor skilte disse seg lite ut fra alminnelige gårdsredskaper. Noen spesialbygde redskaper ble kjøpt inn eller laget på eget verksted.

Hesten grep inni hverdagen på nær sagt alle områder. Det å ha "auge for hest" var en æresbetegnelse. En "mærraplager" var ingen ordentlig hestekar, sa folk. Omsetning av hest skjedde på store markeder. 

Tradisjonelt var det mannen som eide, stelte og kjørte hesten. Det var en skam å komme til kirke med sjaber doning og skitten gamp. Når familien skulle fotograferes var det ikke sjeldent at hesten var med karfolkene, mens kvinnfolkene sto på trammen. 

Våre hesteraser; fjordhest, dølahest, nordlandshest (lyngshest)

Hamskiftet ved vegbygging og økt handel på 1800-tallet la grunnen for de kulturrasene vi kjenner i dag. Man trengte en bedre trekk- og kjørehest. "Den gamle norske racen" var uensartet, men mange, særlig på vestlandet var rasetypiske. Ut fra disse ble det utviklet en hest som vi kjenner som fjordhesten. Større hest fra østlandet, utenlandsk varm- og kaldblodshest la grunnen for dølahesten. Kåring og utvelgelse av avlsdyr på utstillinger, innkjøp av statlige hingster, opprettelse av avslag, og - ikke minst opprettelsen av agronomutstillingene, rensavlet hesten i Norge. Nordlandshesten eller lyngshesten er unntaket i historien. Den ble "oppdaget" i tolvte time da det var noen få individer igjen. Nå har vi en livskraftig stamme av nordlandshest.

Opprinnelse.

I bronsealderen ble tamhesten holdt blant annet for kjøttet sin del. I jernalder og vikingtid ble den brukt til å trekke ard og slede, og som køv- og ridedyr. Hesten hadde en sentral plass i hverdagen og høytid. 

Hestekjøtt ble etter kristendommens innføring ansett som urent. Slaktingen ble overlatt til samfunnets utstøtte. Skrotten kunne bli lagt ned myr, eller mer dramatisk; Hesten kunne bli drevet levende utfor et stup. På 1700-tallet skjer det en holdningsendring. I opplysningstidens ånd ble almuen oppfordret til å spise hestekjøttet. 

Folketro.

At hesten er blitt brukt som fruktbarhetssymbol kjenner vi fra bronsealderen. I nyere tid er mangletreet, mannens festegave til kvinnen det fremste eksempelet. I direkte avbildning og i frodig symbolikk utrykket det håp om mange barn og et godt liv. På den andre siden kunne hesten også, i drøm og syn, varsle død og ulykke. En oppspikret hestesko ga rikdom eller beskyttelse mot onde makter, "så verken varulver eller spøkelser kommer inn".

Det moderne mennesket er heller ikke i stand til å betrakte hesten "kun som et dyr". Særlig filmindustrien har spesialisert seg på å tilføre hesten positive menneskelige egenskaper-  et bidle og symbol på frihet, natur og skjønnhet.