Post 1 - Engerodden

Introduksjonstekst om kokka, skrevet av historiker Anne-Mette Nielsen ved Norsk vegmuseum.


Kokka uten strøm og innlagt vann

På andre halvdel av 1800-tallet måtte anleggsarbeidere selv sørge for husvære. Noen slo seg sammen og spleiset på husrom og ei jente til å lage mat.

Kokkene ble en egen yrkesgruppe på anleggene omkring 1900, da bygging av boligbrakker for vegarbeiderne ble satt i system. De jobbet i brakker med ca. 10–30 mann. Senere ble brakkene mindre.
 
Kokkeyrket var hardt. Det var manuelt arbeid, ikke et omsorgsyrke. Oppgavene var mye av de samme som husmorens: Matlaging, bakst, vask, oppvask, rydding, og tørking av tøy. Med store brakkelag, liten plass og enkle forhold, ingen tekniske hjelpemidler, og ikke innlagt vann eller strøm, hadde de en tung jobb fra morgen til kveld.

De første anleggskokkene var helst unge bygdejenter. Omkring 1910 kom bestemmelser som tydet på at de kunne være utsatt for trakassering. Blant annet skulle kokkene være gifte kvinner med ektemann på samme veganlegg. Om de ikke var å oppdrive, skulle de i alle fall være godt voksne kvinner. Soverommet deres skulle ha lås.