Post 2 - Høydalsmo vegstasjon

Skrevet av rådgiver ved Norsk vegmuseum Morten Reiten

Håndboring og hardt arbeid
Før de første trykkluftbormaskinene ble tatt i bruk på slutten av 1800 tallet, foregikk all boring for hånd med feisel (en stor hammer eller liten slegge) og bor. Ved borestarten, også kalt skråming eller ansett, holdt en mann boret mens en annen slo med feisel. Jernet ble vridd litt for hvert slag for ikke å kile seg fast. Når en hadde fått tilstrekkelig hull for feste, fortsatte man videre med arbeidet alene. Feiselen var gjerne et personlig redskap, som fulgte arbeideren til den var utslitt. Ved boring oppover brukte man gjerne en feisel med litt større hode, og man hadde gjerne en stropp rundt skaftet for bedre sving på feiselen. Teknikken med boring på skrå oppover ble kalt «Engelskmann». Borhullene kunne være flere meter lange, og man boret for å kunne plassere dynamitt og sprenge ut stein. Håndboring var tidkrevende, men billig. Inndriften var typisk 20-30 cm pr time pr mann. Arbeiderne er gjerne forbundet med den typiske rallar-typen, og fra 1870 til godt ut på 1900-tallet var håndboring en vanlig arbeidsmetode, også etter at de første bormaskinene ble innført på anleggene. Det moderne trykkluftutstyret var dyrt, mens arbeidskraften fortsatt var svært rimelig. Arbeiderne hadde ikke spesielle arbeidsantrekk, selv om det utviklet seg en karakteristisk kleskode med skjorter, solide, mørke bukser, busseruller, sixpencer og bredbremmede hatter. Lyset fikk de fra karbidlamper, hvor kalsiumkarbid lå i bunnen og vann dryppet fra en øvre beholder. Dermed dannes acetylengass, som brenner med et kraftig, hvitt lys. Karbidlamper var i bruk i gruve og tunneldrift fra slutten av 1800-tallet og frem til batterilamper overtok på 1950-tallet.

Tidlig maskinboring
De første bormaskinene ble testet ut i Norge på slutten av 1800-tallet. Ved bygging av Gravehalstunellen ble det eksperimentert med både hydrauliske (vanndrevne), elektriske og luftdrevne støtbormaskiner. De sistnevnte skulle vise seg å være de klart mest effektive i det harde norske fjellet. Blant de tidlige maskinene var såkalte Cyclop-maskiner som var like lange som arbeideren selv en populær modell. Disse kunne enten legges med bakenden mot sålen som støtte, eller de ble festet på en stang som stod spent opp i stuffen. Etter hvert fikk man mindre og lettere maskiner, og i 1947 lanserte svenske Atlas Copco den såkalte knemateren, som nærmest ble en industristandard frem til de større, selvgående bor-riggene kom på markeder på slutten av 60-tallet. Sammen med oppfinnelsen av dynamitt står maskinboring som et av de store vendepunktene inne effektivitet i tunnelarbeid i tiden før andre verdenskrig.