Post 2 - Tida og vegen

Introduksjonstekst av kulturhistoriker Geir Paulsrud ved Norsk vegmuseum

Frakt av varer og folk blir viktigere fra midten av 1800-tallet. Jernbanen og rutebåtene sammen med bedre veger og bedre kjøretøyer gjorde det lettere og raskere å komme fram. Nye varer fra utlandet som kaffe, bomull og hermetisert kjøtt konkurrerte med lokale varer.

Det ble en egen yrkesgruppe vognmenn (folk som levde av å frakte varer med hest og vogn) som fanget opp mye av denne fraktetrafikken. Ved overgangen til biltrafikk gikk disse over til å bli drosjeeiere og lastebileiere. Det ble etablert bussruter, gjerne fra jernbanestasjonen og til grender og bygder uten jernbane. Disse fraktet både gods fra jernbanen til lokale landhandlere og passasjerer. Dessuten begynte man å frakte melken fra setrene ned til meierier og ysterier. Dermed oppstod behovet for en ny yrkesgruppe: yrkessjåførene.

Yrkessjåførene kunne ha egen bil eller ha ansettelse hos en som drev med varefrakt eller passasjerfrakt. Også drosjeeieren hadde gjerne ansatte sjåfører. Var det mye å gjøre, kunne det bli lite søvn. Det var løyveplikt på slik trafikk, det vil si at man måtte ha tillatelse fra myndighetene.

En annen viktig næring var turismen, som også blomstret rundt 1900. Det var lett å komme ut av de store byene og ut på landet og opp i fjellet med jernbanen i innlandet, og med rutebåt langs fjordene. Og fra jernbanestasjonen og til hotellet eller sanatoriet (for helsens skyld drakk man gjerne et glass geitemelk om dagen) ble man kjørt med bil.

For unge gutter som før hadde kjørt med hest og kjerre eller vogn, var det en helt ny tidsalder å skulle ha ansvaret for en bil. Det krevde en viss opplæring, og ikke minst måtte det til vedlikehold av bilene. Punktering hørte med til dagens orden, gjerne forårsaket av hesteskosøm (spiker) som lå igjen i vegbanen.